En dag i Lola Pagolas liv. Eller noe s

Havregrøt tre dager på rad. Kokt på vann. Ikke så veldig godt, men lett å lage (ikke fordi jeg er så veldig travel akkurat, man er da ikke som Kirsten Giftekniv i fjordlandreklamen), men fordi jeg ikke gidder. Så, det går fort, særlig hvis man bare blander det i en skål, og setter den inn i den skumle microbølgeovnen. Men smaken blir ikke så god som når man koker den i kasserolle da, særlig fordi jeg aldri klarer å beregne. Til frokost spiste jeg noe som lignet på lim, med et lag av varmt vann på toppen.

 I går derimot spiste jeg en veldig veldig tykk versjon, kunne spist den med spisepinner. Hadde bare litt sukker på. Kunne jo tatt på jordbærsyltetøyet som står i kjøleskapet, men jeg er litt redd for at det er muggent. Kan jo være det ikke er det, men jeg har det slik med kjøleskap, at har en ting stått der lenger enn to uker, tør jeg ikke kikke opp i det. Jeg bare later som det ikke er der lenger. Når jeg så blir nødt til å ta det ut, er det egentlig alltid en positiv opplevelse å beundre det flotte grønne mugget som har klekket ut på matvaren. Det blir som regel fotografert for senere glede. Men er liksom en bøyg jeg må komme over, manne meg opp for å åpne lokket. For når jeg har gjort det,  er maten ugjenkallelig borte. Og det er jo litt trist da. Jeg tenker nok den er lei seg, ja kanskje fornærmet fordi jeg ikke spiste den opp før den døde en sakte død. Snufs. Unnskyld maten!

Siden det var så strålende sol ute, gikk jeg ut ganske tidlig. Jeg tok bakveien for å unnslippe de slue paparazziene, noen ganger vil da den o store Lola Pagola være i fred og!

Nede på stasjonen, tidlig en morgen (ja noen fnyser vel av at jeg skriver tidlig en morgen, jeg vet hvem dere er!  Men klokken 12 er jo ikke sent iallefall)

Svindlere på strøget

Indianere på rådhusplassen

Oppskremte druer

Sovende tigger på strøget

Gikk så i tivoli ,og for første gang i mitt liv forlystet jeg meg ikke i det hele tatt. Altså kjørte ikke noen berg-og dalbaner osv. Kjøpte et årskort da, siden det sto skilter overalt om at det lønner seg etter 3 ganger. Og kommer jo sikkert til å dra dit ganske ofte. Gikk rundt og tittet på folk, det er artig å se på ansiktene som skriker i vill panikk-glede når "Dæmonen" tar en loop.

Tør ikke ta den jeg. For en pyse jeg er, blir kvalm og dårlig, også er hele dagen ødelagt. Jeg tør omtrent ikke ta paris-hjulet, enda det ikke er så veldig høyt akkurat. Angrer meg bittert hver gang, og sverger at jeg aldri skal gjøre det igjen. Alikevel ender jeg opp i det hver eneste gang. Det ser jo så uskyldig ut, står der og lokker med de fine fargene sine, og sine trygge runde former. Ulv i pariserhjul-klær kaller man det! Ondskapen selv. *sint knyttneve*

Under: Onskapen, aka ballong gyngen.

Kunne fint hatt på t-skjorte i dag uten å ha blitt kald av den grunn. Masse blomster, og strålende sol. Satte meg på en benk, og leste i "Vindens skygge". Litt kronglete språk, særlig fordi jeg ikke er vant til å lese på dansk, men ellers en ganske fin bok. Regner med at den faktisk blir fullført, selv om lesingen går litt i rykk og napp.

Årets første soft-ice!

Sommer nesten jo!

På veien hjem så jeg noe som alltid gjør meg trist,nemlig en død fugl. En due. Lurer på hva den døde av, det var ikke noe blod rundt den, og ikke noen fjær heller. Kanskje hadde den tatt selvmord, den lå jo ganske nære togskinnene. Kan tenke meg at livet som storbydue er ganske hektisk noen ganger. Det er også mulig det var mord. Det kommer jeg nok aldri til å finne ut av.

Da jeg fulgte stien lenger oppover, så jeg mange flere duer, de gikk langs gjerdet. Jeg tenkte kanskje de lette etter sin døde kamerat, så via telepati (stedet var jo trossalt ikke helt menneskefritt) prøvde jeg å fortelle dem at den døde kroppen lå litt lenger ned, de skulle bare følge skinnene. Jeg tror muligens de ikke skjønte noen ting, tankene mine er fryktelige uoversiktelige, og når det attpåtil ble tenkt på norsk kan man jo ikke forvente at en stakkars dansk due skal forstå noe. Men jeg prøvde iallefall.

Da jeg så fuglen, tenkte jeg på lille Ludde. Tenk på alle de flotte fuglevesnene vi tar for gitt, man tenker liksom ikke på at man kan bli like glad i en due som i en Ludde. For det kan man helt sikkert. Jeg forstår ikke folk som liker å skremme fugler, kaste ting etter dem, og jage dem bort. De har da vel rett til å være i verden de og.

(en høyst levende Ludde)

Og snart skal jeg vel lage meg en sen middag. Lurer på hva den kommer til å bestå av. Joda, havregrøt. Men kokt på melk, det er jo trossalt lørdag! Kanel har jeg og kjøpt, så middagen er jo sånn sett godt forberedt. Tror jammen meg jeg skal koke den i en gryte og, som prikken over i’en. Ja. Det gjør jeg. Og det er ikke pga at jeg ikke har råd til å ta et skritt opp på middagsstigen, sannheten er jo egentlig at jeg er veldig glad i havregrøt, når den er kokt på melk og i gryte vel og merke. Så da var fattighus myten avkreftet ved roten. Eller tatt ved roten heter det vel.

Så, dette var en dag i Lolas liv. Altså mitt liv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende