Dette innlegget inneholder endel av det som skjer i filmen, så du er herved advart om du ikke allerede har sett den

Filmen begynner med en elskovs-scene i saktefilm, der Willem Dafoes kjønnsorgan gjør en overraskende synlig rolle, iallefall for de av oss som er vandt med pripne amerikanske filmer på kino. De elskenes lille sønn er våknet, og en nyskjerrig gutt pluss et åpent vindu legger grunnlaget for en rimelig dramatisk film, iallefall etterhvert.

For det starter rolig, og først trodde jeg at dette kom til å bli en stille film om et pars sorgprosess etter å ha mistet deres eneste sønn. (Jeg hadde ikke lest noe om filmen på forhånd) Det begynner nesten å bli på grensen til kjedelig, å se på at Dafoes rollefigur forsøker å lede partneren (spilt av Charlotte Gainsbourg) gjennom sorgen, mens hun veksler mellom desperasjon og en voldsom seksuell apetitt. I første fase av hennes sorg kommer panikken, angsten, og det er med dette filmen starter, sånn ordentlig. Dafoe, som er psykolog, bestemmer seg for at de skal oppsøke det stedet hun er mest redd for, som er deres hytte i en skog, der hun dro med deres sønn for å arbeide med sin avhandling, om kvinnedrap. Stedet er passende nok kalt Eden, og javisst er der slanger.

Jeg regner meg selv som rimelig avstumpet når det kommer til film nå, men dette er en av de få filmene som faktisk fikk meg til å vri meg litt i kinosetet. “Mainstream” skrekkfilmer som The Ring, The grudge osv kan nok fremkalle hender foran ansiktet de og, men de har ikke den karakterdybden som Antichrist har. Fra å være medfølende og trist på kvinnens vegne, snur det brått til avsky og forakt, og det er for en gangs skyld ikke Willem Dafoe som spiller den mest usympatiske rollen. Man vet gjerne hva som kommer til å skje i de fleste skrekkfilmer, men denne har flere overraskende vendinger, som gjør den ganske forfriskende. Eller, det er kanskje ikke det riktige ordet akkurat men. Annerledes kanskje.

Det kommer etterhvert frem at kvinnen nok hadde endel problemer før sønnens død, og mannen finner ut av at hun har mishandlet gutten systematisk mens hun var alene med ham i Eden, samt at avhandlingen om kvinnedrap nok har gått mer inn på henne enn han først visste. Det er mange ubehagelige scener i filmen, også av den mer pinlige sorten, men noe av det værste for min del var da mannen sovnet med hånden ut av vinduet og våkner opp med hånden full av flått.

Von Trier gjør bruk av dyresymboler, et rådyr med sin nyfødte, døde kalv hengende ut bak, en ravn som ikke lar seg drepe, og en rev som fortærer seg selv levende. Det, blant mange andre ting, gir filmen en svært ubehagelig aura, og i det hele tatt er det en førsteklasses skrekkfilm for de som er ute etter noe annet en skrik 72.

Kvinnen har en dyrisk seksualdrift, og det har nok noe med at det var på grunn av at de hadde seg at sønnen døde. I åpningscenen har kvinnen øynene lukket når det pågår, mens i et klipp nærmere slutten vises det at hun så sønnen gå mot vinduet, og stoppet det ikke. Så kanskje satte hun driftene sine foran sin egen sønn? Det vites ikke, men det er helt klart at noe er løst der oppe i hodet, og at hun definitivt vil sette en stopper for fremtidig nytelse…

Og la en ting være sagt, hvis du likevel leste dette med intensjoner om å se filmen, har du ikke mage for kjønnsorgan som klippes vekk, bør du nok holde deg unna.

Terninkast 5

Willem Dafoe om Antichrist

Dagbladets anmeldelse som jeg ikke har lest, men jeg vil jo på listen av bloggere som linker…

Dogmer og demoner, vg om Antichrist

Vurdert til: av 101 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende